Sånn er livet

Jeg vil bare meddele dere at jeg har tatt meg bloggferie. Lengde: uviss.

Jeg er tom for ord.

Kommer sterkere tilbake.

Hei!

Vårens flyttekaos og annet ambo

Halla!

Jeg er sykt travel for tiden. Jeg er klar over at “sykt” er et alt for mye anvendt ord i dagens samfunn, men jeg mener det passer utmerket akkurat nå. Jeg er SYKT travel.

Jeg flytter ut til helga, og det medfølger pakking, rot, kaos og mangel på pappesker. Og en del morsomme funn. Gamle ting som er glemt. Forsåvidt nye ting også. Og penger. Jeg ble nemlig svært så fornøyd da jeg, fattige studenten, fant 150 kroner i ei gammel lommebok nederst i ei pappeske fra IKEA. Jeg jublet hemningsløst inni meg, og la de pent ned i min nåværende lommebok. Og sammen med 150 NOK fant jeg også 7 amerikanske dollar og 800 filippinske Peso. Følte meg rik, uten å være det.

I flyttingens kaos finner man også bilder. Gamle bilder som man på sitt ivrigste trodde man skulle få tid til å sette inn i album. For det er bilder jeg gjerne vil ha i album. Som jeg kan ta frem når anledningen byr seg. Det er noe jeg er for dårlig på. Det er sommerens forsett: å få bilder inn i album, fordelt på turer, minner og opplevelser. Håper jeg klarer å gjennomføre det.

Et par av bildene jeg fant var av jeg og min bestemor på tur i marka, for mange år tilbake. Det er forøvrig, nå i mai, 8 år siden min bestemor og bestefar døde. Det var derfor veldig fint og spesielt å finne de gamle bildene. De vekker mange fine minner. Jeg har to av dem her, men de er noe uklare. Men du kan se vi har det fint sammen, jeg og bestemor. Verdens beste bestemor.

Tipper jeg er rundt 9-10 år

Vi er ganske fine sammen

Koselige minner å ta med seg videre. Og så ble det litt koseligere å fortsette pakkingen og flyttingen <3

Bunnpris Buran

Kommende innlegg er ikke ment for å rakke ned på verken ansatte eller kunder på Bunnpris Buran. Det er mest ment som en tanke skrevet ned på et tastatur. Jeg blir nemlig like forundret hver gang jeg går dit.

Det er vanvittig mange forskjellige mennesker i verden, og jeg tror mange menneskelige kontraster finnes her på Buran. Cirka hver gang jeg er innom butikken møter jeg (dette er mine tolkninger av menneskers utseende og atferd og vil nok være svært relativt):

• Studenten som kun kjøper First Price
• Gamle mannen som alltid kjøper seg melkesjokolade og tobakk
• Black Metal – fyren som svært ofte går til innkjøp av 7-up
• Den pene jenta med så høye hæler at hun har store problemer med å gjennomføre handelen på to føtter.
• Gamle dama som kjøper Li-lefsa 5 pakning og kaffe, og venter på besøk av venninnen fra Stjørdalen.
• Sosialklienten med utslitt dongerijakke og tynnslitt hår
• Veganeren som robber fruktdisken for de beste varene
• Alkoholikeren med alle flaskene. Han lager kø ved panteautomaten
• Mannen som til stadighet skaper kø i kassa fordi han har alle myntene sine nedgravd i skitne bukselommer.

Dette er et lite utvalg av stereotyper jeg mener går igjen på Bunnpris Buran. Ingenting vondt ment mot noen. Bare en tanke som slo meg. Jeg tror faktisk jeg er rimelig nært sannheten på mange av dem. Jeg jobber selv i butikk, og har lært meg å kjenne typene. Jeg kan så og si hver gang peke på hvilke kunder som vil ha med seg kvitteringen og hvilke kunder som alltid sier “Oooooi, jeg glemte å ta med poser jeg, kan jeg bare ta??”.

Regner med du “glemte” posene ja. Siden du handler for 1763 kroner, er det ikke lett å huske at man må ha poser for å bære alle varene i.

Menneskehetens forunderlige verden!

“Alle vil forandre menneskeheten, men ingen vil forandre seg selv”

Så, hva gjør vi da? Anyone?

17. mai er vi så glad i!

Dette blir nærmest tidenes korteste innlegg! Bedre sent enn aldri: Gratulerer med dagen, Norge!! Hipp hipp! Dagen gikk med til venting, tog, flagg, frysing, wok og is! Hurrameghej værgudene var ikke med oss denne gangen! Dette bildet er fra 17. mai i fjor, hvor været var LITT bedre:

17. mai, 2009

Almanakkpakk og telefonmisteri

I dag tenkte jeg at jeg skulle være effektiv. Supereffektiv. Jeg begynner på jobb kl 15 hver mandag, og vil derfor prøve å utnytte dagen før jeg drar på jobb. I dag hadde jeg bestemt meg for å ta sol, og for å dra til byen og kjøpe en såkalt almanakk eller en 7. sans. Kall det hva du vil. Jeg velger å benytte meg av ordet almanakk. Det passet så fint. Jeg trenger en almanakk til å holde orden på hverdagen min. Der skriver jeg ned alt av krimskramseri som jeg må huske på, eller som jeg bare føler for å skrive ned. Alt fra når skoledagen er slutt, til hvilke av mine venner som har bursdag. Den er min gode følgesvenn.

I dag skulle jeg altså gå til innkjøp av en slik en. For 2009. Litt sent, men du kjenner ordtaket. Jeg dro derfor opp på Ark Bruns i Nordre gate, gikk opp i andre etasje, og satte i gang letningen etter den perfekte almanakk. Og den fant jeg. Kjærlighet ved første blikk. Nok et ordtak. Jeg måtte jo selvfølgelig åpne den og se inni. Den må jo være gjennomført. Jeg legger derfor fra meg telefonen min på bordet der almanakken ligger. Jeg blir så revet med av den fantastiske almanakken at jeg helt glemmer at jeg la fra meg telefonen. Jeg går ned og betaler og er smilende og fornøyd på vei bort til Trondheim Torg.

På Trondheim Torg kommer jeg på at jeg må ta en telefon. Men hvor er den? Hvor er telefonen? Jeg tenker bare “faenihelvete” og kappganger bort til Ark. Løper opp trappa og hiver meg over bordet med almanakker. Men der er ikke telefonen min, og dama i kassa har heller ikke fått den inn. Forbanna gjerrigknarker, uærlige mennesker og generelt pakk! Du som fant telefonen min og tok den kan gå å hoppe i sjøen! Jeg liker deg ikke!

Der fikk jeg iallefall bevist en gang for alle at det er mer uærlige mennesker som går rundt, enn hva man skulle tro. Det tok sikkert 5-10 minutter fra jeg la fra meg telefonen til jeg var tilbake for å lete. Men det var altså nok til at noen hadde tatt den. Kunne ikke bare levert den i kassa? Neida!

Så dagen i dag har bestått av to uvesentlige ord: almanakkpakk og telefonmisteri!

I morgen er dagen for sove-til-jeg-våkner-av-meg-selv-på-grunn-av-manko-på-vekkerklokke-siden-den-eneste-vekkerklokka-jeg-har-er-den-jeg-hadde-på-telefonen-dagen.

Hej

I natt er natten!

I natt reiser vi! Flyet går klokka 0610 fra Værnes, så vi setter oss på flybussen i natt.

Nå er så og si alt pakket og klart, og vi går bare og venter på å få dra. Det blir vanskelig å reise fra de man står nærmest, og jeg gruer meg til å si hade. Men det må til, og jeg er sikker på vi får mange fine stunder på Filippinene. Så det er nok verdt det

Nå har jeg vært og kjøpt radar, for å ta knekken på de fæle edderkoppene jeg kommer til å møte på der nede. Hjelp.

Satser på å finne nett ganske fort når vi kommer ned, så da blir det en bedre oppdatering

Hei sveis!

Tilbake i Norge!

Da er turen over. Det føles rart. Nå har jeg gått i nesten 2 år og planlagt dette, og nå er den plutselig over. Rart å være tilbake i Norge, i et land som har alt. Først nå jeg innser hvor elendige tilstander det var på Filippinene. Vi skal ikke klage vi i Norge. Egentlig ikke på noen ting. Vi har det bra! Enkelt og greit.

Siste dagen i Manila besøkte vi forresten klinikken som vi tenkte å sende Jomar til. Men klinikken var en stor skuffelse, så jobben med å finne den rette plassen for han fortsetter. Var trist å måtte begynne på null igjen, men jeg gir ikke opp så lett. Jomar skal få det bedre. Det har jeg bestemt meg for. Blir det noen forandring så skal jeg oppdatere dere på det.

Var godt å komme hjem igjen da. Til senga, klimaet, grovbrødet og leiligheta. Det er virkelig fint her. Og dessuten kan jeg både dusje skikkelig og kaste papiret i do! Men jeg føler meg priviligert, både for å få lov til å bo her, og for å ha fått vært på Filippinene og jobbet med de svakeste i samfunnet. Det er en opplevelse jeg ikke ville vært foruten. Jeg har lært vanvittig mye, og har vokst på denne erfaringen. Angrer ikke et sekund, og har allerede bestemt meg for å reise tilbake. Alle hadde hatt godt av en sånn tur. Man verdsetter livet mye mer etter å ha sett deler av den ytterste elendigheten.

Fremover blir det eksamenslesing og forberedelse til prosjektfremlegg. Det blir nok hektiske uker frem til eksamen er overstått. Det er vel bare å bite tennene sammen. Jeg får i det minste gå på skole

Jomar, i miss you.

Jomar, this is for you. All i want to say.

Ofre verden en tanke. Det er verdt det.

Jeg har hatt fri i det siste. Fri fra jobb, fri fra skole. Når man har fri, får man tid til å tenke. Og jeg er en tenker. Det vet alle som kjenner meg. Jeg tenker før jeg snakker. Liker jeg å tro iallefall. Som noen av dere sikkert vet, var jeg på Filippinene i vår. I nesten 2 måneder. Jeg jobbet med gatebarn. Det var en tøff opplevelse, men samtidig en opplevelse jeg ikke kunne vært foruten. Den har forandret meg på så mange måter. Det er klisje, ja jeg vet det. Men en klisje kan også være en sannhet.

På Filippinene var jeg så heldig å få bli kjent med en gategutt. Jomar. Ingen vet hvor gammel han er, men han antas å være mellom 9 og 14 år. Han lever på gata, og han fortalte meg at hans største utfordring var å finne mat. Hans største bekymring var å klare å finne nok mat til å komme seg gjennom hverdagen. Det er utopi for de aller fleste barn i dette landet. Vi skal være så forbaska takknemlige for at vi er født i Norge. Går dagen mot deg, og du føler at ingen ønsker deg godt; lov meg at du ofrer Jomar en tanke. Han så faren sin bli drept. Av en full mann med øks. Jomar visste hvem farens drapsmann var, så han tok, som 5-åring, med seg broren sin, og drepte han. Jomar satt i fengsel fra han var 5 til han var 7 år. Da han slapp ut av fengselet, var det ingen der som plukket han opp. Ingen vet hvor mor er. Det var starten på slutten.

Når jeg tenker tilbake på opplevelsene jeg hadde der nede, er det godt å kunne høre på sanger jeg kjenner meg igjen i. Alle som kjenner meg, vet at Åge Aleksandersen er en mann jeg hører mye på. En av sangene hans heter Eldorado. En sang som ble skrevet for mange, mange år siden, men som er like forbanna relevant den dag i dag. Jeg poster sangteksten, og håper du tar deg tid til å lese over den.

Åge Aleksandersen - Eldorado

Ungen spring i mot mæ, kjæm så lett som i dans
søke visdom og svar hos de voksne
Ler opp mot de gamle, han e fyllt av en glans
Som driv bort tunge tanka, gir håpet.

Refreng:
Kjære barn, du e' framtia for mæ
Alt æ trur på ska væks i lag med dæ
Du e sannhet og sang, sjølve livet!

Og framfor dæ står, daga og år
Glede og sorg e’ ditt navn
I ei fin gammel bok, står det skrevet noen ord
gjør det gode søk fred, sky det onde gjør du det
da ska du finn Eldorado

Refreng:
Kjære barn, du e’ framtia for mæ
Alt æ trur på ska væks i lag med dæ
Du e sannhet og sang, sjølve livet!

(Snakk:)
En fjorten år gammel gutt
I Herat i Afghanistan
I vilter leik langs en landevei
En ung sterk kropp
Litt voksen litt barn
Men med et brennende ønske om å få lev
og bo i et fritt land
Der, på hans skoleveg
e det lagt ut ei mine

Refreng:
Kjære barn, du e' framtia for mæ
Alt æ trur på ska væks i lag med dæ
Du e sannhet og sang, sjølve livet!

Og tilbake så står
Kvinner og menn
Barn uten far uten mor
Folk uten land og land uten folk
Va det sånn det va tenkt Eldorado?

vers:
Her står æ i min svakhet
Kan itj knel kan itj be
Men æ rope om hjelp å kor e det
Finnes det ett svar
Eldorado, livets tre
I ett barn sjer æ alt
Det e min himmel

Sangen forteller mye. Og det er en av mine favoritter. Og den hjelper i en tid hvor savnet tilbake til Filippinene og Jomar blir for mye. Dette er forresten gutten jeg forteller om. Jeg har sladdet ansiktet i respekt for hans personvern. Jomar sov på gaten, og dette var synet som møtte meg, hver morgen jeg var ute og lette etter han:

Han er en god gutt. Jeg har lovt meg selv å reise tilbake for å gjøre nok en innsats for gatebarna på Filippinene. Jeg gleder meg. Følelsen av å bidra er deilig! Alle kan gjøre en innsats og en god jobb. Også du! Ikke prøv å tro noe annet

Sitater

Jeg er en kvinne av dårlig humor. Men likevel finner veldig mange det fascinerende med sitater som trekker på smilebåndet. Det blir en del sitater gjennom livet. Ikke alle sitatene vi glemmer like fort, heller. Jeg har vært ute og reist litt, og det er spesielt på turer at noen slår til. Sier ting de ikke helt forstår er morsomt. Det tar noen sekunder, og så ler man av det etterpå. Jeg satt å tenkte gjennom dette en dag, og jeg husker faktisk en del av det morsomme som er sagt på diverse turer. La meg presentere et knippe sitater (som iallefall jeg synes er hysterisk morsomt). Betyr for all del ikke at det er morsomt da.

Island (klassetur 3. året på videregående)

- I’ll pay for the knekt over there with the langt hår (André skulle betale for Frank Robert på bussen, som på dette tidspunktet hadde langt hår. Engelsken ikke helt topp).

- My father will take against you (Dette er André igjen. Han møtte en amerikaner på byen, og inviterte han hjem til Hitra. Engelsken fortsatt like dårlig).

- This is a teaknørt (Jeg og Sarah skulle fortelle to amerikanere på hotellet hva vi drakk. Te og vodka. Også kalt teknert).

- Gunnar, du feis på mæ! (Jeg gikk bak vår klasseforstander Gunnar, på vei til Geysir. Da hører jeg han fiser).

Filippinene (prosjekttur med 6 jenter fra klassen, i 6 uker)

- I would like some bag and acon, please (Jeg skal bestille meg sandwich med egg og bacon, på flyplassen. Bommer litt på uttalen).

- You look like miss universe (Taxisjåføren vår i Manila, mente alle 6 av oss vare veldig pene. Vel vel).

- Then you have a problem! (Et gatebarn sitt svar når Mariann prestenterer hva hun heter).

- Oooæææhh!! Nemo-fisken biter!! (Therese reagerer kraftig på en fisk som bet henne i foten, da hun var ute og snorklet. Vi trodde det gikk liv).

- It’s my hostage! (Et gatebarn veiver med en flådd høne, og roper dette gjentatte ganger).

- I dette landet skyter de sin egen grav ( Anne S. bommer litt på ordtaket).

- Ååhh, jeg har 23 myggstikk på leggene! (Jeg ble litt fortvilet over all kløingen).

- Neida, skyene blåser vekk!! (Anne S. svært optimistisk over dagens vær. Prøver å overtale oss andre til å bli liggende på solsenga.)

- Herregud, bare 11 år til jeg er 40! (Anne A. friker ut på bursdagen sin).

Tunisia

- Herregud, den kamelen kommer til å sparke meg! (Jeg var litt bekymret over kamelens atferd).

- Herregud, kamelen kommer til å falle over meg (Da jeg skulle bli avbildet med kamelen ved min side. Fremdeles like redd).

USA

- Jeg kommer til å dø (I flyet på vei til New York)

- Jeg kommer til å dø (I toppen av Empire State)

- Jeg kommer til å dø (På subwayen på vei til Bronx)

- Jeg kommer til å dø ( I flyet på vei hjem, da noen jøder stilte seg opp i midtgangen i flyet og ba høyt).

Dette var vel bare et knippe av mange sitater. Kan huske at je g og Sarah har hatt mangt et sitat vi har ledd av. Klarer bare ikke å komme på alt. Tror jeg må ta frem russeavisa fra 2005 en dag. Da kan jeg komme tilbake med flere sitater

Nå har endelig det fine høstværet kommet! La oss håpe det holder seg!

Nytt år, nye muligheter?

Tjaaaa…er ikke helt med på det uttrykket der. Ny dag, nye muligheter. Ny uke, nye muligheter? Ikke bare er det nye muligheter, det er da begrensninger også! Men jeg er jo kronisk negativ, så ikke ta det så tungt.

Tenkte jeg bare skulle dele litt tanker og slikt, etter uken som har gått, og om uken som kommer. Jeg er nemlig svært glad i uken som gikk, og mindre glad i den som kommer. Hadde det bare vært omvendt.

Uka som gikk bar på mange positive opplevelser. Jeg begynte på skolen igjen (ja, det er gøy å se igjen klassen). Det var herlig å sitte og skravle med jentene igjen. Og snakke drit om klærne til foreleseren. Veldig barnslig, veldig gøy. Og utover det så har jeg faktisk tatt en laseroperasjon! Så nå ser jeg som en ørn. Har faktisk fått helt perfekt syn, i følge disse laserfolka. Dessuten skal jeg bli intervjuet av laserfolka, og intervjuet skal legges ut på hjemmesiden deres. Gudene vet når.

Jeg er forøvrig veldig fornøyd, og nei, det var ikke vondt. Det anbefales på det sterkeste!

Det andre som var forrige ukes big happening var at jeg kjøpte meg ny telefon. En telefon jeg har siklet på leeeenge. Og det er den herlige Samsung Jet. Nå tenkte jeg å legge ut et bilde av mitt nye vidunder, men det viste seg å være komplett umulig av en eller annen grunn. Dere får ha meg unnskyldt.

Så, til neste uke. Meh. Jeg liker den egentlig ikke. Hvorfor? Vi skal splittes. Klassen skal splittes. Det er opprørsk stemning. Eller, nei, egentlig bare i hodet mitt. Vi skal nemlig samarbeide med sosionomstudentene. Og jeg kom på ei gruppe med folk jeg ikke kjenner. Ikke en eneste en. Og ikke nok med det. Vi skal samarbeide i 3 uker, og samarbeidet skal føre med seg 7,5 studiepoeng og en karakter på vitnemålet. Dette går aldri bra (hilsen kronisk negativ).

Men, det er bare å hoppe seg i det…

Slutt å føle, begynn å gjøre!

Jeg orker ikke skrive på bloggen min, om jeg ikke føler for å gjøre det. Jeg sier som min bloggvenn Tine; kvalitet er bedre enn kvantitet. Så er det opp til deg å avgjøre om noe av dette fjaset kan kalles kvalitet. Men even steven. Jeg må fortelle dere om bussturen min i dag. Og om sosionomer. Noen likheter? Nei, egentlig ikke.

Jeg skulle nemlig ta buss nummer 4, som går fra Sentrum til Lade i dag, rundt kl 13.00. Vanligvis er en busstur bare en helt vanlig busstur. Like kjedelig, like tregt. Bussturen var treg i dag også. Og delvis kjedelig. Men også underholdene. Det er sjelden jeg opplever så mange hendelser og så mange rare folk i løpet av en 10 minutters busstur. Veldig sjelden. Der jeg satt på bussen tenkte jeg at dette, dette må jeg blogge om. Det var for sært til å la det gå. Jeg punktmerker hendelsene. Ingen kronologisk rekkefølge. Bare et sammensurium av snodige opplevelser. Here we go.

1. Når jeg går ombord på bussen, kommer jeg ikke lenger enn “inngangsdøra” fordi det står en gammel, og svært skravlete mann og prater med bussjåfør-dama. Han gir seg ikke med det første. Det er jo viktig å prate om temperaturforskjellene i verden.
2. Etterhver går den gamle mannen og setter seg. Jeg setter meg på setet bak. Sammen med en muslimsk (ANTAR jeg, og ikke noe galt med det, jeg bare beskriver menneskene på bussen) dame. Den gamle mannen sitter i setet foran.
3. Den gamle mannen er fortsatt like skravlesjuk, og prater til sin sidekvinne, om sine barn i amerika. Og at han brukte å gå på ski når han var liten, i krysset Olav Tryggvasson/Søndre. Sidekvinnen nikker febrilsk, og jeg observerer at hun desperat prøver å avslutte samtalen.
4. På Nova busstopp kommer det på en gammel dame med en slags trillebåre. Da spretter det opp en døv, middelaldrende mann og lager “øøøøhhh øhhhh”-lyder (sikkert bare det han kan), og prøver å hjelpe den gamle dama på. Selv om hun både går og står støtt. Han går også frem og betaler for henne. Samtidig som han fortsetter “øøøøh”-ingen sin.
5. Sånn ca ved Bakke bro trykker den muslimske damen på stoppknappen. Jeg observerer det, og vet at nå må jeg flytte meg, så hun får gå av på Solsiden. Men jeg tenker som så, at det er fremdeles noen meter til jeg må reise meg.
6. Hun begynner da febrilsk å prikke meg på skuldra, og ble dritstressa for at jeg ikke flytter meg. Vi er da bare i rundkjøringen ved Bakke bro, kjære dame!
7. Når jeg reiser meg, kommer sekken min borti denne trillebåra til hun gamle dama. Da spretter den døve mannen opp fra setet sitt igjen (som er mye lengre bak i bussen), og blir hysterisk fordi jeg var uheldig. Han “øøøhh”-er videre. Umulig å forstå hva han prøver å si (jeg prøver fortsatt ikke å være nedverdigende eller slem, jeg bare forteller hva jeg observerte)
8. En hel haug av mennesker går av på Solsiden. Jeg og den gamle mannen blir sittende igjen. Og han har ennå ikke pratet fra seg. Han hadde nemlig vært på jernbanestasjonen og sendt postkort til sine barn i amerika. “Ok”, tenkte jeg. “Så fint da”.
9. Den gamle damen går av på Strandveien busstopp. Med hjelp av den døve mannen, såklart. Selv om hun så til å klare seg utmerket alene.
10. Jeg går av i Biskop Sigurds gate. Og er VELDIG glad for frisk luft.

Interessant? Tja. Ikke vet jeg. Men spesielt, det var det iallefall.

OK, den filmen jeg legger ut nå, er ikke helt på samme nivå som jeg opplevde i dag. Men likevel, den sier litt om hvor mye rart man kan møte på bussen, en helt vanlig formiddag. Filmen er lagt ut på www.youtube.com, og jeg har ingen forbindelse med den. Fant den bare etter noen raske søk. Ta en titt. Om du vil le eller riste på hodet, er opp til deg.

Sånn videre må jeg bare få prate litt om sosionomer. De er litt spesielle. Vi samarbeider i team med sosinomer på skolen nå. Og dette er ikke ment som noe negativt rettet mot gruppa mi, for det er flotte folk, som jeg trives godt sammen med. Det er vel heller ment som en tanke rundt selve faget. Vi på teamet mitt er 3 barnevernpedagoger og 4 sosionomer. En del av denne teamjobbingen er å skrive om gruppeprosess. Og det er de sosionomer VELDIG gode på. Sitater hørt fra dem:

• “Nå føler jeg det skjer noe i den gruppa her!”
• “Jeg føler ikke gruppetilhørighet. Det må vi jobbe med!”
• “Nå er vi ikke enige. Kan vi ikke reflektere litt rundt det. Hvorfor er vi ikke enige?”
• “HVA er det som gjør at vi mister motivasjonen nå?”
• “Hvordan skal vi jobbe slik at alle føler seg sett? Vi må nesten analysere gruppeprosessen vår litt!”
• “Hvor mange føtter har en giraff egentlig?”

Det siste spørsmålet måtte jeg bare ta med. For det er årets spørsmål. Trodde jeg skulle le meg ihjel. Hvem kan spørre om noe sånt? En sosionom. Nei! Det var en tull! Hvem som helst kan ha en dårlig dag! Trekker det tilbake.

Det jeg skal frem til er iallefall at sosinomer er SVÆRT analyserende og reflekterende. Fint med litt, men kjære vene. Vi får jo ikke gjort hovedoppgaven vår, fordi alt må analyseres. Herreminhatt. Vi barnevernpedagoger (snart iallefall) er lært opp til å motta en beskjed, og handle deretter! Slutt å føle så mye, bare gjør jobben! Meh.

Men, det er vel litt av poenget med samarbeidet også da. Vi skal vel lære av hverandre. På et vis.

Dagens utbrudd. Over og ut.

I skrivende stund

I skrivende stund sitter jeg på båten mellom Brekstad og Trondheim. Jeg har vært en liten tur og besøkt storesøster med sambo og tantebarn. Kajsa fyller 4 år denne måneden, og tante må selvfølgelig dra og gi bursdagsgave. Turen ble kort, på grunn av for mye skolearbeid, men jeg satser på å dra tilbake ganske snart. Er så fint å dele tiden med mine tantebarn. De er jo verdens beste, såklart

I setet bak meg på båten sitter en mann og drar snørr. Det er sånn cirka veldig irriterende. Skaff deg et lommetørkle mann! Sånn ellers observerer jeg to soldater. En mann og en kvinne/mann. Klarer ikke å definere den siste. Beklager. De er utsolgt for sveler. Skuffende. Men uansett, sveler er ikke livet.

Jeg var med Erika på 10 år når hun skulle legge seg i går. Da spurte hun meg: “Tante, hva er det verste du har opplevd? Det er jo så mye fælt i verden”. Da spurte jeg henne om hun tenkte på jordskjelvet på Haiti. Barn får med seg mye mer enn vi tror. Kanskje er de redd det skal skje oss, også? Vi må huske at barn gjør seg mange tanker om det som skjer rundt i verden. De får det med seg.

Erika svarte ikke direkte på spørsmålet mitt, men jeg pratet om Haiti. Svarte at vi må prøve å hjelpe til med det vi kan, og bare det at vi tenker på dem er en god ting. Jeg sa også at vi som er så heldige å bli født i Norge, vi må lære oss å ikke bli lei oss når det skjer mye vondt i verden. Vi kan selvfølgelig tenke på dem, og sende varme tanker. Men vi må også lære oss å akseptere at verden er som den er. Det er faktisk ikke mye vi kan gjøre. Erika har fått med seg at jeg var på Filippinene og jobbet med gatebarn. Hun sa jeg hadde gjort en bra ting. Og at jeg kanskje forandret verden til akkurat disse barna. Hun avsluttet med å si “tante, jeg vil bli som deg jeg”.

Det varmer veldig å vite at jeg kan være et forbilde. At hun ser opp til det jeg har gjort. At hun har utviklet empati, at hun ser at andre mennesker ikke bestandig har det bra. At hun også vil hjelpe. Når hun er stor nok. Og at hun faktisk forstår at verden ikke bare er god, men at hun er reflektert nok til å akseptere det, men samtidig ønske å forandre det. Vi ikke kan redde alle, men vi kan hjelpe noen. Det var konklusjonen vår på samtalen. Og før jeg gikk ut av rommet sa jeg: “Nå skal du tenke på det beste du har opplevd, Erika. Det er så mye bedre, og så får du sove så godt”.

Vi får alle gjøre vårt beste i å hjelpe de som ikke er like heldige som oss. Det er en del av dem. Vi kan i det minste sende dem noen varme tanker. Det har vi tid til. Alle som en. Tid er ikke bestandig en unnskyldning. Og husk, vi kan ikke redde verden, men vi kan redde verden for noen. Det vet jeg at jeg gjorde. På Filippinene. Det er ikke en umulig oppgave. Tro meg.

Ønsker dere alle en fortsatt god helg, og ta vare på de rundt deg! Dette ble ikke en morsom vri på bloggen, men av og til må man prate om sånt også.

Men, kos dere med siste del av helgen! I en god sofa, med god drikke og god mat, og noe fint på TVn! Vi har jo muligehten!

Bildekavalkade…

…av det som er populært i mellomveien 6B akkurat nå! Bildene er tatt på under 5 minutter, av random ting i leiligheten. Enjoy!

Nesquik er alltid like godt!

3T er tingen.

Litt dårlig bilde, men almanakken for 2010 er min venn!

Bedhead hårspray er helt nødvendig. Anbefales!

Moods of Norway!

What to say?

Die Hard, Bruce Willis, Prison Break og Wentworth Miller går aldri ut på dato her i gården.

Ikke grimaser heller. O, så morsomt.

Interessant? Neppe. Jeg har nettopp sett Norge-Island på TV’n, og er dypt skuffet. Det ble ikke semifinale på oss. Æsj. Og dessuten er det ganske irriterende å se herrehåndball fordi:

• Harald Bredeli alltid preisiserer hvor mye vi ledet, før det gikk skeis.
• Erlend Mamelund skyter i enhver anledning. Og bommer hver gang.
• Håvard Tvedten er mye bedre enn motsatt ving, og setter han i dårlig lys.
• Steinar Ege aldri blir byttet ut, “fordi han KAN være en matchvinner”. Stakkars Erevik.
• Herrehåndball er en sport full av testosteronbomber. “Jeg er sterkere enn deg”.
• Jeg ikke forstår hva treneren sier. Skånedialekt er ikke min greie.

Det er forresten en dag igjen av “Studenter i Team”, og jeg er nå snart kvitt dette gruppearbeidet. Vi har levert inn rapporten på 30 sider, med noget variert kvalitet. Tror ikke vi har funnet opp kruttet, for å si det sånn. Men bestått, det får vi, og det er det viktigste. Hipp hipp!

Kjendisparty!

“Jeg ble bedt i et kjendisparty, av en god bekjent!”

Sånn lyder starten på en sang om hvordan det er å være på kjendisparty.

Jeg var ikke så langt unna et kjendisparty i går. Det må jeg bare få si. Andreas hadde fått billetter gjennom Kjernen, til Ut-awards. For de som ikke vet hva Ut-awards dreier seg om: det handler om å hylle trøndere, om å dele ut priser til årets RBK-er, årets trønderske hit, årets utested, tiårets trønderske hit ++. Dessuten hadde Ut-awards 10-årsjubileum i år. Du kan derfor tenke deg at det var en god del kjendiser tilstede. Når vi kom dit visste vi faktisk ikke at vi hadde VIP-billetter. Noe som faktisk tilsa at vi skulle mingle på et intimt, lite VIP-rom i timen før prisutdelingen startet. Her var det mat, musikk og god stemning. Og kjendiser.

Jeg må ærlig innrømme at jeg følte meg utilpass. Og var sikker på at jeg hadde gått inn feil dør. Men det viste seg da altså ikke å stemme. Jeg var på rett sted. Og hvem var der sammen med meg?

• Rade Prica
• Mikael Lustig (begge med snertne babes ved sin side)
• Erik Hamrén
• Erik Hoftun
• Trond Henriksen
• Odd Rune Volden, RBK-tv. Og han snakka jeg med!
• Margaret Berger. Hun fikk jeg til og med en klem av. Og et par ord, før hun fartet videre rundt i kjendispartyet.
• Rita Ottervik. Huhui.
• Are og Odin
• Samt en god del diverse prisutdelere som jeg ikke har noe forhold til.
• Og så meg da. Såklart. Høh.

Der sto jeg. Opp i all “elendigheten” og nippet i ølen. Latet som om jeg var noen. Iallefall nesten. Og ikke nok med det. Under prisutdelingen fikk jeg sitte rett ved Åge Aleksandersen og Chand Torsvik. Dæven jeg er heldig. Jeg mener det! Jeg vet du er litt misunnelig!

Hadde jeg orket å holde på videre utover nachspielet hadde jeg skullet mingle med dem også. Og A1. De var der og opptrådde med min ungdomssang; Caught in the middle. Det hadde jeg ærlig talt aldri trodd jeg kom til å oppleve. Enn hvor rart det høres ut. Det var litt gøy.

Og når vi først er inne på kjendiser. Jeg jobbet i kassa på Ultra i dag. Hvem stakk innom? Jo, Vadim Demidov og Katarina Flatland. Dolly Duck.

Og til sist, her sitter jeg og trykker potetgull og dip. Og smågodt. Stas!

Her er forresten låta jeg snakket om i starten “Kjendisparty”. Må nesten ha med den. Og den følgende musikkvideoen er A1 med Caught in the middle. Mimring på høyt nivå! Verdt en lytt!

Ironic

Hei kjære lesere!

Jeg har hatt en ironiens dag i dag, og tenkte bare å kort oppsummere hva jeg mener med det:

• Det var en edderkopp på radarspray-flasken min.
• Når jeg endelig tok mot til meg, og skulle vaske leiligheten, fant jeg rengjøringsmaterialet mitt nedstøvet.
• Jeg hørte på radioen at vi har startet på februar og nå er alt som heter jul over. Da jeg går ut for å tømme søpla, ser jeg en adventsstake i vinduet til naboen. Er det ikke på tide å bytte den ut nå?
• Jeg kjøpte meg en del frukt på obs’en for et par dager siden, etter en reklame om hvor fantastisk frukt de har. Nå er alt pill rottent.
• Jeg tok en Sarah og fant et sjokoladepapir i treningssekken min.

Javel, alt er kanskje ikke like interessant. Men jeg er sikker på at det er ironiens dag i dag. Iallefall for min del. Anyone else?

For tiden så er jeg godt i gang med treningen, som jeg lovte meg selv å starte med over jul. Jeg er fremdeles motivert og synes det er gøy. Ekstra gøy er det når Sarah er med på treningen. Hun er morsom å trene med, hun presser meg til å yte maks og hun er tøff! Jeg sa det til deg i går, kjære venn, men, jeg digger deg! Ser frem til fredag! Chins, here we come!

Forøvrig, har jeg vært svært produktiv i dag. Jeg har vært på skolen og skrevet min livshistorie (av alle ting), jeg har vasket hele leiligheten fra topp til tå, jeg har skiftet på senga, vasket kopper og er i gang med klesvasken. Det er underbart. Og middag? Toro-ha-grøten-i-mikron-helt-til-det-sier-piiiiiiip-av-plastikken.

Nam.

Her går det unna!

Jeg har for tiden stor bloggkapasitet, og prøver å utnytte det. Faktumet er at jeg for tiden er svært irritert på HiST (Høgskolen i Sør-Trøndelag), og at siden om mine irritasjonsmoment ikke er tilstrekkelig til at jeg får utløp for mine følelser.

HiST har svært dårlig økonomi, og dette gjelder spesielt for AHS – avdeling for helse- og sosialfag. La meg presisere at jeg forstår at dette ikke er HiST sin feil, da dette kommer fra øverste hold. Likevel, lar jeg hjernen min tro at de har skylda. Så, da lar vi det være med det.

Jeg går Barnevernpedagoglinja, og den er den mest nedprioriterte linja på HiST om dagen. Tro det eller ei. Er fysioterapi eller audiograf viktigere enn barnevern? La meg være diplomatisk og si at det er like viktig! Men dette har ikke pengeutdelerne skjønt. Eksempler? Ja, her kommer de. Jeg kommer først til å nevne hvordan det var i fjor, for så å vise dere hvordan tilstanden til skolen min er nå.

• Vi har et fag som kalles aktivitetsfag, hvor vi blant annet kan ha fysisk fostring, kunstterapi og mediavitenskap. Dette faget er obligatorisk, og bruker én uke hvert år av timeplanen vår.  Faget er viktig for at vi i miljøterapien skal lære oss ulike fremgangsmåter for å aktivisere og komme i dialog med barna. I fjor hadde vi valget mellom de ovennevnte aktivitetene.

• Hvordan er ståa i år? Jo, i år skal vi være våre egne lærere. Vi skal tenke over ting vi kan, og som vi mener vi er gode på, og danne såkalte kurs som vi skal avholde den uken, til våre medstudenter. Ingen veiedning, ingen timelærere. Grunnen? Har ikke råd til lærere! Vi skal altså lære oss selv!

• I fjor hadde HiST lagt et opplegg hvor ulike fagretninger skulle    samarbeide om et prosjekt. Dette kunne være seg fysioterapeuter, sosionomer, barnevernspedagoger, legestudenter, ingeniørstudenter, økonomer ++. Prosjektet ble kalt Eksperter i Team. Grunnlaget for dette var at vi skulle lære av hverandre, og vise at alle har kompetanse på hvert vårt fagfelt.
• Hvordan er ståa i år? Vi fikk et prosjekt kalt Sosialfagstudenter i Team, da de ikke hadde råd til å leie inn flere timelærere, for å deke det faglige behovet. Som om sosionomer og barnevernpedagoger har så vanvittig ulike synspunkt. Det ble egentlig et samarbeid, for samarbeidets skyld, og ikke for resultatet.

• Sist men ikke minst, i fjor fikk 3. klasse barnevern individuell veiledning på bacheloroppgaven. Her får man avsatt tid sammen med foreleser, og spørre spørsmål og drøfte.
• Dette er tatt bort i år. Hvis vi ønsker, kan vi få én gruppeveiledning. Gruppeveiledning? Hallo? Som om det individuelle behovet blir ivaretatt. Ingen kommer til å legge ut om alle “problemer” som eventuelt måtte oppstå under skrivingen, i en gruppe. Det er iallefall begrenset hvor mye man får veiledet. Jeg synes det er ganske urimelig, da bacheloroppgaven gjelder hele siste semester, og teller 50% på eksamenskarakteren. På 3.-året betyr den alt.

Æsj.

Jeg har forøvrig startet en idémyldring til min bacheloroppgave, og den ser sånn ca slik ut:

Jeg skal skrive om ungdomskriminalitet og forebygging, og min problemstilling lyder som følger (for spesielt interesserte):

“Hvorfor utvikler barnevernsbarn ulike former for antisosialitet og hvordan kan det forebygges?”

Nå er jeg rimelig spent på om jeg fikser dette, uten individuell veiledning. Det er tross alt mye man lurer på.

Jeg er forøvrig dårlig på å kaste søpla som eventuelt ligger igjen etter meg i forelesningssalen. Etter endt forelesning i dag, får jeg en MMS-melding fra Silje i klassen. Der stod det: “Hei du! Hva er dette?! Ditt premiefjols av en rotekopp!” Medfølgende bilde så slik ut:

Tyggispapir og tygde tyggiser. Jeg er en liten sjarmis.

Jeg må forøvrig si at jeg trives på HiST, til tross for ressursmangel og alvorlig lite oppfølging. Problemet er bare at jeg er informert om at studentene på NTNU Gløshaugen får gratis studieturer, fordi de har så mye penger. Er informatikk, ingeniører og dataprogrammerere viktigere enn barnevernspedagoger?

Eg undras.

Opp til månen, og tilbake!

Jeg har fått noen herlige klassevenninner, i mine snart 3 år på HiST. De kan selvfølgelig ikke måles med mine søte, små fra Hitra (dere vet hvem dere er), men de er veldig gode venner av meg.

I går sto jeg og mekket noe mat, etter endt skoledag. Da banker det på vinduet mitt (og da vet jeg det er Kristina). Jeg åpner og slipper henne inn. Jeg er for opptatt av at maten ikke skal bli brent, til at jeg spør hvorfor hun stakk innom.

Når jeg gløtter opp fra kokeplatene, står Kristina der, med en bok til meg og sier: “Jeg så denne i butikken i går, og tenkte på deg. Måtte kjøpe den til deg”. Bokas forside så slik ut:

Har noen av dere sett den før? Hvis nei, så er den verdt en titt. Den har en utrolig søt historie om Lille- og Store Hare Hasselbrun. Veldig koselig, og boka kan du gi til noen DU er glad i.

Kristina hadde skrevet noen ord på innsiden:

Dette var en veldig fin overraskelse, og det gjorde dagen min ganske mye bedre

Det skal ikke så mye til for å glede noen. En liten, søt bok, med noen gode ord kan gjøre uka så mye lettere. Så, ønsker du å vise noen at de betyr noe for deg, anbefaler jeg å kjøpe denne boka. Den sier mye.

Så Kristina, tusen takk!

Hva er din fobi?

Alle har vel en fobi? Eller iallefall en frykt? Kjenner jeg mannfolk rett, vil de lese den bloggen og tenke: “jeg har da vel ingen fobi!”.

Pøh, sier jeg da. Tull og vas. Jeg vet du har.

Definisjonen på fobi hentet jeg på Wikipedia:

En fobi (gresk phobia, fra ordet phobos som betyr frykt eller flukt) er en ugrunnet og sykelig angst for visse situasjoner, fenomener, dyr, gjenstander eller lignende. Graden av angst kan variere svært, fra såkalte fobiske frykter til å være en alvorlig lidelse; en lammende angst som kan dominere en persons liv fullstendig.

Kanskje har du lurt på hvorfor bloggen min heter Eufobia? Grunnen er ganske enkel; jeg surfet på nett en gang, og kom over den ulogiske fobien “eufobi”. Og hva er eufobi? Jo:

Eufobi – Angst for gode nyheter.

Bare for å presisere, jeg har ikke angst for gode nyheter! Heller tvert om! Men, fobien var så spesiell at jeg valgte å bruke den som mitt bloggnavn.

Men bortsett fra det så skal det sies at jeg har et par fobier. Jeg lider nemlig av odontofobi og araknafobi. Tannlegeskrekk og angst for edderkopper. Dette preger meg i hverdagen, og jeg kan tørre å påstå at jeg aldri har vært glad i sommer og sol, kun på grunn av edderkoppens nærvær. Truer noen meg med en edderkopp, eller den kommer brått på meg, begynner jeg å gråte. Ukontrollert. Kult? Nei.

Under dette innleggets fremkomst, surfet jeg litt på nett, for å finne ulike fobier mennesker har. Det er vanvittig mye, og vanvittig mye spesielt. Så føler du deg håpløs fordi du har en fobi som min? Du er ikke det, bare se her.

• Ablutofobi – Angst for å vaske seg eller å bade
• Aerofobi – Angst for gjennomtrekk eller å svelge luft
• Afrofobi – Frykt for eller misliking av afrikanere eller afrikansk kultur
• Akerofobi – Angst for sur– og bitterhet
• Alliumfobi – Angst for hvitløk
• Allodoksafobi – Angst for meninger
• Ambulofobi – Angst for å spasere
• Arachibutyrofobi – Angst for at peanøttsmør skal sette seg fast i ganen
• Caligynefobi – Angst for vakre kvinner
• Heliofobi – Angst for solen
• Novercafobi – Angst for svigermødre
• Panfobi – Angst for alt

Den siste er litt kjip.

Som du kanskje skjønner, har jeg ikke mye seriøst å blogge om for tiden. Men smil, jeg blogger i det minste Eller, smil kan du gjøre om du føler det er noe å smile for. Ikke smil bare for at jeg sier det. Eller, hadde jo vært fint om du gjorde det også da. Ja, du skjønner hvor jeg vil.

Jeg skulle forøvrig legge ved et bilde om tema “fobi”, men da jeg googlet ordet fikk jeg kun bilder av store, ekle edderkopper, og bestemte meg for at det var best å la være.

Nå skal jeg se OL. Noe som forøvrig har vært begredelig og bedritent hittil. Men, jeg spår lysere tider. Sånn helt uoffisielt.

Kjære, kjære kunde på Matvarehuset Ultra

Jeg er deg evig takknemlig for at du handler hos oss, men kan du være så snill…..

….å ikke sette blåkurven på båndet mitt og forvente at JEG skal ta varene opp fra kurven for å bipe dem inn?

….å ha lommeboka klar når jeg er ferdig med varene dine, sånn at du får betalt med en gang? Det er kø, og irriterende når du må rasle i veska di i 5 minutter før du finner den.

….å ikke bli sint på meg for at reinsdyrkjøttet er dyrt?

….å ikke bli sint på meg for at vi har CashGuard? Det er et sikkerhetssystem, så egentlig skal du være lykkelig for at vi har det.

….å ikke fortell meg hva vi har tilbud på, for er det noen som vet det, så er det vi som jobber der.

….å ta med deg vogna di når du er ferdig betalt? Ikke la den stå igjen i kassen, midt i veien for nestemann.

….å si hei til meg, når jeg sier hei til deg?

….å ta med deg poser når jeg slår inn varene? Rart at du glemmer at du skal ha poser når du handler for 1500 kroner.

….å ikke la det gå utover meg når det står “ikke godkjent” i bankterminalen? Jeg rår ikke over din bankkonto.

….å ikke spørre meg om du har Trumfkort? JEG vet da vel ikke om DU har Trumfkort?

Sirkus og kunstterapi

Hallais!

Jeg har hatt en svært spesiell uke, til å være en Stina-uke. Stina har gjort ting hun ikke kan. Enkelt og greit.

Vi har hatt aktivitetsuke på skolen, hvor vi velger aktiviteter ut fra interesse eller lyst. Valgene stod mellom strikking, maskeverksted, gitarkurs, klatring, sirkus og kunstterapi.

De som kjenner meg godt vet at dette er ting jeg ikke mestrer. Strikking? Null tålmodighet. Gitar? Null gehør og sans for rytme. Maskeverksted? Null kreativitet. Kunstterapi? Fremdeles null kreativitet. Jeg stod egentlig igjen med sirkus og klatring. Kan ikke akkurat skryte av at jeg følte meg  i riktig element da heller. Sirkus? Jeg? Joda, noen kan vel si jeg er en klovn. Men ikke en frivillig en.

Men det endte opp med at jeg måtte ta kunstterapi i stedet for klatring. Jeg har derfor hatt to dager sirkus og to dager kunstterapi denne uken. Stina blir helt svett av tanken.

Sirkusdagene var faktisk svært morsomme. Jeg har lært meg å være klovn, sånn helt frivillig. Jeg har lært meg gangen, fallteknikkene og grimasene. Men det morsomste er at jeg har lært meg å sjonglere. Med min koordinasjon brukte jeg noen timer, men jeg klarte det! Og faen så stolt jeg er! Vår kjære sirkuslærer sa at hvis vi klarte 10 sjongleringer så var vi en offisiell sjonglør. Jeg har klart 37! Mattestykket klarer du selv Jeg har nå gått til innkjøp av sjongleringsballer for å holde det ved like. Det er nå jeg skal brilliere og vise alle hvor flink jeg er (ja, jeg skryter vilt og hemningsløst av meg selv)!

Så kjære familie, i påsken skal jeg vise dere! Og kjære venner, dere skal bli lei!

Sånn ellers har jeg ikke mye å skryte av. Jeg har også hatt to dager med kunstterapi. Altså ikke helt min greie. “Mal det du føler når du hører sangen”, sa læreren. Jeg tok litt blått på penselen og malte. Følte jeg noe? Nei, ingen verdens ting. Men Silje i klassen derimot, har kunstneren i seg. Se på dette:

Æ bære sjonglere æ!

Du vet du er student 2

En gang, for en tid tilbake skrev jeg et innlegg “Du vet du er student…”. Jeg merker det fremdeles på kroppen, hvordan det er å være student, og bestemte meg for å skrive oppfølgeren. Oppfølgere er som regel ikke like bra, men det får så være.

Du vet du er student…

• …når du tørker deg i ræva med servietter, fordi du ikke har råd til å kjøpe mer dopapir.
• …når du sender melding til venninna di, som er hudpleier, og ber om å få testere på ansiktskremer og diverse.
• …når nudler tre dager på rad er delikatesse.
• …når du heller fryser litt, enn å skru opp varmeovnen.
• …når du må stå i en tettpakket buss, og være sint på sjåføren som bremser for brått.
• …når du drar på Lille London en tirsdag og drikker deg full på studentøl til 37 kr.
• …når du i mars, april og mai nært sagt bor på biblioteket i byen.
• …når du synes trening er morsommere enn å lese.
• …når du synes umoden avokado smaker mye bedre enn moden avokado, bare fordi det er mye billigere.
• …når du har med deg tidenes matpakke på skolen. Hvem vil betale 25 kroner for et halvt rundstykke med ost?
• …når du oppdager at arbeidsmarkedet ikke hilser deg velkommen. Hvor er alle jobbene?

Og hva kan man kjøpe seg når studenten virkelig vil kose seg?

Nøtter og take-away-kaffe fra Dromedar

Og en vanlig dag på biblioteket ser gjerne slik ut:

Jussbok og notatblokk er alt som skal til

Hvordan er din opplevelse av studenttilværelsen?

Sånn ellers har jeg rimelig mye å tenke på. Barnehjemmet på Filippinene, Streetlight, sliter med unger som blir syke av myggbitt. De blir smittet av det såkalte Dengue-viruset. På senteret er det nå 5 gutter som er smittet. Bittet av myggen kan være dødelig, og ungene blir svært syke. De har berget en gutt, ved hjelp av blodoverføring, selv om han fremdeles er syk. Men det er 4 svært syke gutter igjen, som trenger hjelp NÅ. Tilstanden til noen av dem er beskrevet som kritisk.

Det er i sånne situasjoner jeg får ekstra lyst å hjelpe. Og det har jeg gjort også. Streetlight trenger mange penger for å redde disse ungene, da blodoverføring er svært kostbart. Jeg og Mariann, som var på Streetlight i fjor, hadde en sum penger til overs, som vi egentlig hadde tenkt å bruke på et annet formål på Filippinene. Men vi fant raskt ut, at pengene trengs akkurat i dag, akkurat nå, til akkurat dette.

Dermed ga vi våre 5000 kroner til Streetlight Medical Aid, og de 5000 kronene er akkurat nok til å gi guttene medisinsk hjelp, ved form av blodoverføring. 1000 kroner på hvert barn. Da vi førte over pengene begynte sykepleieren på Streetlight å gråte. Hun har slitt en hard kamp mot økonomien, og ble svært takknemlig da hun fikk vite at våre penger kan være med å berge livet til de 5 guttene.

Jeg krysser fingrene for Joshua, Jason, Gerald, JR og Franny, og håper pengene er med på å berge liv! Da kommer det nok en tåre i øyekroken min også. I mellomtiden er det bare å vente.

Streetlight Filippinene

Mini Jakobsen, seigmenn og bursdag.

Sammenheng? Nei, det er det vel ikke.

Jeg har vært på jobb i dag, og nok en gang er kundene svært varierende, både i humør, overforbruk, høflighet og tidsbruk. En kort oppsummering? Ja, det orker dere.

• Dame som handlet antilope ytrefilet og lurte på hvorfor det ble så dyrt.
• Mannen som kjeftet på meg fordi det var hull i plastikkposen hans. Ja, beklager på det sterkeste. Jeg skal aldri mer lage hull i posene igjen.
• Mini Jakobsen som fortvilet lette byen rundt etter et lysrør til badet sitt.
• Mannen som lovte meg halve premien om han vant i lotto i helga.
• Alle de som ikke orker å si hei til meg.
• Vadim Demidov, som gang etter gang drar meg seg dama si for å handle smør og melk. Det gjør forsåvidt ingenting, men du må gjerne komme uten dame en dag også.
• Takk til mannen som var hyggelig mot meg, og gjorde dagen min litt bedre.
• En litt mindre takk til dama som ble sur på meg fordi hun ikke hadde nok penger på konton sin.
• En enda mindre takk til mannen som fikk fredagskvelden ødelagt fordi han ikke fikk kjøpt seg øl kl 20.55. Det er ikke jeg som har lagt ølsalgstidene i landet.

Takk for seg.

Sånn ellers er jeg i gang med skriving av bacheloroppgave og eksamenslesing. Ikke lenge til jeg er ferdig utdannet nå. Det er jaggu meg rart, men vi får håpe at studiene ikke stopper der. Juni blir en spennende måned, med mange utfordinger.

Jeg har forresten vært og kjøpt bursdagsgave til mamma denne uka. Det var et svare strev, og hun bør bli særdeles fornøyd. I morgen skjer den store overrekkelsen. Men det er i dag hun har bursdag, så mamma: GRATULERER MED DAGEN Du er best

Det er ikke så mye nytt på denne kanten av byen, og oppdateringene går parallellt med det. Tankene mine for tiden svirrer mest rundt skole, skolesøking, økonomi, trening, trang til å se vårtegn og trang til å se Unn igjen. Men, det ser ut til at det meste løser seg. Akkurat nå er jeg mest bekymret for at våren aldri kommer. Hvor har den tatt vegen?

Avslutter fin og fjongt med dette diktet som jeg fant på nettet. Det har ingen sammenheng med blogginnlegget, men føler det fortjener sin plass:

Barn som er vant til spydigheter
lærer å bli usikre.
Barn som er vant til kritikk,
lærer seg å fordømme.

Barn som er vant til mistillit
lærer å fare med fusk.

Barn som er vant til  motvilje,
lærer å hate.

Barn som er vant til hengivenhet,
lærer å bli glad i hverandre.

Barn som er vant til oppmuntring,
lærer å vise tillit.

Barn som er vant til oppriktighet,
lærer og sjeldner mellom sannhet og løgn.

Barn som er vant til ros,
lærer å påskjønne andre.

Barn som er vant til hjelpsomhet,
lærer å vise omtanke.

Barn som er vant til lesning,
lærer å tenke.

Barn som er vant til tålmodighet,
lærer å vise forståelse.

Barn som er vant til lykke,
vil finne kjærlighet og skjønnhet.

Ronald Russel

Obama, my man!

Takk kjære demokrater! Takk kjære Obama! Endelig! Endelig har amerikanerne tatt til vettet. Endelig ble det stemt på en helsereform som er solidarisk, demokratisk og rettferdig.

Det er trist at det fremdeles er amerikanere som ikke ser nytten med en slik reform. Det er jo selvfølgelig de som har råd til å betale helseforsikringen sin. De driter jo i om resten av landet sliter. De har det jo så fint selv! Så lite egoistisk! Eller ikke..

Selvfølgelig er republikanerne i anmarsj, og skal stoppe denne reformen. Eller iallefall sinke farten. Stakkars, de forstår jo ikke sitt eget beste. Håper de forstår etterhvert…

Og sånn bortsett fra at jeg henger meg opp i politikk for tiden, så henger jeg meg opp i trening og skole. Det er jo det det går i.

Nå skal jeg reise sørover noen dager, og da får jeg ikke trent. Hva gjør jeg da? Jo jeg tar med meg joggeskoene mine. Og jeg har tatt meg selv i hånda på at jeg skal løpe en tur om dagen. Jeg må, jeg skal, jeg “vil”. Og Unn, du skal bli med. På forhånd takk.

Jeg har forøvrig skrevet 183 ord på bacheloroppgaven min. Da er det bare 9817 igjen! Huhui!

Takk for mæ!

Mye har skjedd siden sist!

Hei, og beklager forsinkelsen. Vil være i rute igjen nå.

Det har gått rimelig lang tid siden siste blogginnlegg. Jeg kan komme med haugevis av forklaringer. Ikke unnskyldninger. Men har tenkt å gi deg to. Påskeferie og bacheloroppgave. Orker ikke si mer enn det. Du skjønner tegninga. Håper jeg. I stedet for å skrive ord etter ord, om hvordan livet har vært siden sist, tar vi heller livet i bilder. Med noen kommentarer på si. E ikke det lik så greit? Jo, tror jeg også.

Jeg var hos Oda på jentekveld, for en stund tilbake. Og hva hadde hun laget til meg? Jo, verdens kuleste tøfler! Kule farger, kul antiskli! Takk, jeg bruker de hele tiden!

Mamma hadde bursdag 19. mars. Sammen med Rita og pappa, kjøpte vi malerutstyr. Staffeli, masse maling, både olje og akryl, lerret og annet utstyr. Hun ble veldig overrasket, og veldig glad. Dette er noe mamma har ønsket seg lenge.

Jeg har vært til frisøren! Og nå er det kort i nakken! Halleluja. Vet ikke om jeg liker det eller ikke. Når jeg trener får jeg ikke satt det opp, og det er faktisk veldig irriterende. Men samtidig synes jeg det ble ganske bra

Før påske, reiste jeg til Sandefjord og Oslo. Når jeg kom til Oslo, til bror og svigerinne, skulle jeg passe min nydelige tanteunge, Leon. Vi storkoste oss med juice og bolle.

Her koser vi oss inne med boklesing. Vi har det bra fint sammen

Jeg er i full gang med skriving av bacheloroppgaven. Om kriminalitet blant barnevernsbarn. Årsak, virkning og forebygging. Soverommet er fyllt til randen av bøker, og her skal jeg dessverre tilbringe noen timer i april.

Når motivasjonen for hovedoppgaven ikke er on top, er det deilig å få slike dager som dette. Med sol og skyfri himmel. Det nærmer seg vår! Til og med trafikkerte Mellomveien kan være fin tidlig en søndag morgen. Bildet er litt dårlig, men i bakgrunnen ser vi Lademoen park og kirke.

Til sist, må jeg fortelle: jeg skal til Praha! Og som jeg gleder meg!

Stikker til Praha andre helgen i mai, fra torsdag til søndag. Sammen med familien. Gjett om jeg gleder meg. Våren er sikkert godt på vei i Tsjekkia, og da blir det deilig med shopping og utepils! Hurra! Praha er i følge ryktene en nydelig by, og en koselig bykjerne. Det er bare å begynne å glede seg. Dette bildet er av nydelige Karlsbroen i Praha:

Da er det bare å si som noen på jobben til mamma, når de stikker hjem:

TAKK OG OINNSKYLLJ!

Vår 2010!

Først av alt vil jeg begynne med å fortelle at jeg er med på et blogglotteri i regi av Girl of Norway. For å være med på dette blogglotteriet kan du trykke her. Følg gjerne bloggen hennes! Mange gode blogginnlegg, og jeg er fast leser. Min anbefalning. Din gevinst.

Nå er det vår i Trondheim, og jeg er så glad. Å kjenne sola varmer, og høre fuglene synge er rekreasjon. Det gir meg motivasjon til å stå på. Stå på med skolearbeid. For det nærmer seg slutten. Gjennom tre år har vi blitt en liten gjeng på skolen. 5 jenter som alltid holder sammen. Uansett. Vi reiste på Filippinene sammen, og har opplevd mye. Det er godt å ha sånne venner. Og det er ekstra godt å møtes på café midt oppe i all bachelorskriving. Et avbrekk i hverdagen. En god kaffe og masse skravling. Priceless.

Therese, meg og Mariann. Og lyskula på Dromedar Kaffebar.

Dromedar Kaffebar er en favoritt. Deilig kaffe og fin atmosfære. Men det koseligste med denne dagen? Jo, å møte Anne igjen. Anne er nemlig gravid i 8. måned, og venter lille Vemund på selveste nasjonaldagen, 17. mai!

Den dagen skal feires med ekstra flagg, ekstra is og ekstra glede!

Anne, vi gleder oss!

Anne (med lille Vemund i magen) og Silje

Askesnakk og pikkpakk

Jeg starter med et spørsmål, som jeg vil at samtlige som leser bloggen min skal svare på:

På en skala fra 1-10, hvor 1 er “helt unormalt” og 10 er “helt normalt”, hvor normalt er det å vaske hår og kropp med First Price grønnsåpe, i en offentlig dusj?

Som jeg har annonsert. Jeg skal til Praha. Tror jeg. Kanskje. Kanskje ikke. Hvem vet? Iallefall ikke Avinor. Den hersens vulkanen på Island skaper voldsomt mye styr. Mye styr, for veldig lite. Er det ikke? Man kan fly til Mo i Rana nå da. Men hva i all verden skal man gjøre der? Jeg vil ikke dit. Så, Island, og Eyjafjallaljøkull eller hva du nå enn heter, vær så snill å skjerp dere. Europa hjalp dere gjennom finanskrisa. Nå må dere hjelpe Europa. På forhånd takk.

Men, sett at det blir tur til utlandet i mai. Jeg har nemlig fått meg sko. Nye, fine, vakre, blå sko. På mammas regning. Og jeg gleder meg til å bruke dem. Det må bare slutte å SNØ først. Og jeg har tenkt å ha dem med til det store utland. Det er jo så gøy å ha noe nytt. Føle seg fresh. Fant ikke noe lignende bilde av skoene på nett, så jeg skal gi dere oppdatering. Må jo vise de frem. Kanskje mest interessant for oss jenter, men det får så være.

Men, jeg kan vise dere hva som står på ønskelista. For det er nemlig en hel del det også. Ønsker du deg det samme?

Er ikke dette fine sko med fine farger, så vet ikke jeg! Både de hvite, blå og mørkerøde står høyt oppe på lista!

Jeg vil også ha brun skinnjakke, men da må man være lottomillionær. Så, får bare vente til lykken når meg.

Oppdaterer snart med nye, friske sko! I mellomtiden kan du fortelle meg hva du ønsker deg, akkurat nå!

Blått er flott

Det går unna her på bloggen. Først vil jeg reklamere. Både for meg selv og andre. Hvis du liker å lese blogger, bør du sjekke “Blogroll”-lista mi i høyre marg. Der kan du blant annet lese om Sarah som løser verdensproblemer eller Tine som går på loppemarked og finner dyrebare, fine skatter. Og så, litt reklamasjon for min blogg. Øverst finner du ulike sider på bloggen du kan lese. Blant annet irritasjonsmomentet og ukas anbefaling. Ta en titt på ukas anbefaling. Det er en ny side, og jeg vil oppdatere hver uke, på hva JEG mener DU bør prøve/sjekke ut. Følg med!

Men, jeg lovte dere å ta bilde av de nye skoene mine. So, here it is. Skryt ønskes. På forhånd takk.

Falkanger, 299,-

Ja okei, de er enkle. Og blå. Men likevel så fine. Kan brukes til det meste. Og nå er det jo vår! Herlig!

Jeg ønsker forøvrig å meddele en veldig god nyhet. Husker dere at jeg fortalte om pengene jeg og Mariann sendte ned til Filippinene? Penger som skulle gå til å redde 5 gutter som var kritisk syke og i ferd med å miste livet? 5000 kroner i sitt tall.

Guttene har blitt friske! Vi reddet dem! Vi har fått beskjed fra syklepleieren at pengene gikk med til medisiner slik at guttene endelig kunne få skikkelig behandling. Men det beste, var at det ble penger til overs. De pengene ble brukt på å vaksinere resten av barna på senteret. Og jeg er så GLAD! Jeg er så priviligert som får lov til å hjelpe disse fantastiske barna. Jeg har reddet livet deres. Og jeg kan ikke finne en større glede. Det har for meg vært en eneste stor herlighet å få høre de gode nyhetene fra andre siden på kloden. Dette har sykepleieren sagt som takk for pengene vi sendte:

A BIG THANKS

In behalf of Streetlight Philippines and the children, I would like to extend a big thanks to Mariann Sternberg and Stina Sveen Standsad for their generosity in giving aid to our 4 children who are in need of medical assistance. Your help is just right on time!! Thank you so much – Center Nurse

March 10 at 9:24pm

Ønsker du å gi penger? Eller ønsker du å følge med på arbeidet Streetlight gjør for gatebarna i byen Tacloban på Flippinene? Du har mange muligheter. Du kan snakke med meg. Jeg har masse informasjon og et brennende engasjement for disse barna. Jeg savner dem av hele mitt hjerte! Du kan også besøke hjemmesiden til Streetlight ved å trykke her. Hvis du ønsker å få oppdateringer fra de som jobber på Streetlight om hvordan det går med senteret og med barna kan du søke opp “Streetlight” på facebook, og melde deg inn. Streetlight er en fantastisk organisasjon som går inn 100% i arbeidet de driver med. De elsker barna, og barna elsker dem.

I tillegg får Streetlight aldri nok hjelp. Det er så mange barn som trenger medisinsk hjelp. Mange barn har så mange sykdommer at de står i fare for å dø. Mange barn sliter med å finne seg mat ute på gata. Det å kunne hjelpe dem, gir en vanvittig delig følelse. Og jeg, jeg er et bevis på at det funker! Vær så snill å tro meg på det!

Wok away!

Halla schmalla!

Jeg må reklamere for en nyåpnet “restaurant” i Trondheim. Egentlig litt usikker på om det betegnes om en restaurant. Det er mulig. Men det er vel heller et “popp-innom-for-kjapp-god-mat-med-noen-bord-og-stoler-her-og-der-sted”.

Jeg og Kristina hadde en koselig dag denne uken. Vi bestemte oss for å dra på Dromedar Kaffebar, som jeg også har skrytt av tidligere. Men før vi kom så langt at vi bestilte kaffen, fant vi ut at vi var sultne. Det var da min smarte venn kom på at Wok Away hadde åpnet. Wok Away, som du kanskje skjønner på navnet, leverer wok i alle typer smaker og innhold. Kjapt og velsmakende. Blir på en måte et sunt alternativ til McDonalds. Det var masse å velge mellom, som man kunne ha i woken sin.

Vi tok med oss en slik en pappeske som vi skulle ha wok’en i, en penn, og hodet vårt. Da var det opp til oss å bestemme hva vi ville ha i vår wok. Vi kunne velge mellom blant annet kylling, scampi, biff og scallops. Vi kunne også velge hvilken ris og hvilken nudel-sort vi ville ha. Vil man ha tillegg i woken, med for eksempel ananas, bambusskudd, brokkoli og sopp, var dette også fullt mulig. Og til sist velger man sausen. Alt krysses av på pappkartongen, og den leveres i kassen, med navn på. Når wok’en din er ferdig roper de opp navnet ditt, og vips, klar til servering!

Fabelaktig, lzzm.

Bildekavalkade får du her og da gjenstår det bare å si, jeg anbefaler wok away!!

Menyen på Wok Away

Søt

Kristina koser seg med dagens wok

Bachelorette

Jeg er herved ferdig med min bacheloroppgave! Hipp hipp….?

Jeg klarer ikke å si at jeg er 100 % fornøyd, men jeg beroliger meg med at det er sånn det skal være. Klarer ikke å sette fingeren på hva som skulle vært annerledes. Likevel føler jeg at det er noe. Men det finner jeg jo fort ut når karakteren kommer. Oh joy. Ironi. Og etter noen uker innestengt på et lite, oksygenløst og varmt soverom, ser gulvet mitt nogenlunde slik ut:

Sånn type stappfullt av bøker. Da er det bare den bokstavelig talt tunge veien opp til skolens bibliotek som gjenstår. Etappevis.

Jeg har forresten fått en Sunshine award av Girl Of Norway.

Reglene er som følger:

1. Putt bildet/logoen i blogginnlegget ditt

2. Send awarden til 3 andre bloggere

4. La de nominerte få vite at de er nominerte, ved å kommentere et av deres innlegg

5. Link til den du har fått awarden fra i bloggposten.

Jeg sender denne koselige hilsningen videre til:

1. Sarah (såklart)

2. Oda

3. Ingeborg

Dinosaur i melkekjøla

En helt vanlig overskrift? Neppe.

Jeg var på Ultra Lade på en liten handletur i dag. Etter å ha levert bacheloroppgaven min på skolen. Hender seg jeg stikker innom Ultra. Masse spennende matvarer. Men matvarene var ikke det mest overraskende på denne handleturen. Jeg var på vei mot melkekjøla, for å plukke med meg en YT drikkeyoughurt. Somforøvrig er veldig god. Da jeg nærmer meg ser jeg bevegelser i bakgrunnen av melka.

Det så ikke ut som noe menneske. Tenkte først det var en stor blå presenning eller noe. Jeg har selv jobbet bak i melkekjøla, så konstaterte fort at det ikke kunne være en presenning. De har ingenting der å gjøre.

Jeg ruslet noen meter nærmere, for å ta en titt på denne store blå tingen. Jeg skvatt litt til, når jeg så hva det var. Det var en mann forkledd i et dinosaur-kostyme. Dinosauren pratet og gjorde merkelige bevegelser. Til ære for en intervjuer og en kameramann. Også i melkekjøla.

Dinosauren så sånn ca slik ut. Bare i blått format.

Det første jeg tenkte var “hva i helvete er dette?”. Unnskyld språket. Jeg jobber selv på butikken, og kan ikke si at det er særlig normalt med en diger dinosaur blant lettmelk og drikkeyoughurt. Og iallefall ikke med kamerateam på slep. Jeg måtte forhøre meg. Spørre kolleger hva dette dreide seg om. Jeg var litt stum, for det var ca det siste jeg hadde forventet å se. Men jeg fikk svar fra assisterende butikksjef og Christina i kassa om at Newton og barne-tv lagde program som skal sendes til høsten. Og Newton fant det for godt å lage en episode av programmet i melkekjøla på Ultra Lade.

Jeg gikk videre til kassen, betalte varene og gikk ut døra. På veien tenkte jeg at dette måtte være både første og siste gangen jeg ser en mann forkledd som dinosaur bak melkehyllene på en dagligvarebutikk. Takk og lov for det. Det var merkelig.

Praha!

Ja, jeg vet det er lenge siden sist. Og nå skal det bli andre boller. Kanelboller nærmest. De er best. For dette skal bli bra. Nå skal jeg skjerpe oppdateringene ytterligere. Nå skal jeg bli god. Flink og pliktoppfyllende. Men nå er jeg i gang igjen, og nå vil jeg fortelle dere om Praha. En av de fineste byene jeg har satt min fot i.

Jeg er nærmest stormforelsket i byen. Nydelig bykjerne, billig mat og vin og bra shopping. Hva mer kan man ønske seg? Vi fant øl til 9 kroner. Det kan ingen klage på. Jeg kjøpte meg 2 bukser, 1 par støvletter, 1 par (veldig fine) sko, skjorte og jakke til drøye 1000 kroner. Og gjett om jeg er fornøyd?

Vi dro på familietur til Praha. Meg, mamma, pappa, storebror med sambo og storesøster. Vi hadde det helt knall, og jeg håper en sånn tur kan gjentas. Og videre anbefaler jeg alle å reise dit. Det er en by å like. Og forresten delte jeg hotellrom med storesøster Rita. Hvilket som var en fornøyelse. Hotellet vårt var også veldig fint. Fitness Center, spa og champagne til frokost. Og 10 meter fra shoppinggata. Jeg klager ikke!

Dagene gikk til å se seg rundt om i byen, da 4 av 6 reisende hadde vært i Praha før. Jeg og Rita var ny, og det var kjekt å ha 4 “guider”. Vi gikk til gamlebyen, og over Karlsbrua. Videre gikk turen til en ås, med en vakker katedral og med utsikt over byen. Oh joy! Og mellom slagene ble det selvfølgelig tid til en øl. Tsjekkia er jo ølets hjemland, så øl er obligatorisk. Jeg fikk en ny ølfavoritt: Urquell. Mmm!

I stedet for å legge ut i det vide og brede, er det lik så greit å presentere Praha by mobile pictures.

En av katedralene på torget i gamlebyen. Helt nydelig, spør du meg.

Janicke og meg på Karlsbrua

Nok en katedral i Praha. Mye større en Domen i Trondheim. Ganske fantastisk

Janicke, pappa og mamma på Karlsbrua

Dette er noen av bildene fra Praha, vil du se resten, så stikk innom profilen min på facebook

Nå har jeg forresten avsluttet og levert inn bacheloroppgaven. Da er det bare å vente på resultatet. Sensuren står 2. juni, og jeg har allerede begynt å grue meg. Men, ingenting jeg kan få gjort med det nå. For å feire levering, dro jeg ut med klassen på onsdag. Turen gikk til Mikrobryggeriet og Lille London. Og avsluttet selvfølgelig på Burger King kl 03.00. Vi koste oss. Tenkte til slutt å være litt ego, og legge ut bildet jeg tok før klassepilsen. På meg har jeg en genser jeg fikk av mamma. Kjøpt på H&M. Typisk 80-talls, med puffermer. Du trenger ikke like den, men det gjør jeg!

Ego

Takk for mæ!